Takk

Hei!

Vil bare takke dere alle for turen! Den overgikk alle mine forventninger. At en gruppe på 11 personer som ikke kjente hverandre så godt, eller ikke i det hele tatt kan gå så godt sammen en hel måned på tur er helt utrolig.

Turen var en vitamin innsprøytning.

Per - "The big boss" - takket være deg ble denne turen til. Vi skylder deg en stor takk.

Randi - "Ass.dir" - du tok deg godt av din Per da han trengte det som mest.

Håvard - "The lonesome rider" - du forsvant fra oss av og til under kjøring, men vi fant deg alltid igjen.

Hanne - "Innbrytern" - din herlige humor og mimikk skaffet oss mange latterkuler.

Tone - "Road Queen" - du red over prærien og mestret vidunderet til fulle. Dine gode ideer kom godt med.

Terje - "Natte utbrytern" - du fant koden til slutt, men alt som skjedde før det vil aldri glemmes.

Sverre - "Shoppern" - du fant så mye som var såååå billig. Din lune humor og lune kommentarer satt alltid. Du er en omsorgsfull og fin fyr.

Rune - "Vimsekoppen" - din humor er som en leken kattunge og din trillende latter som alltid følger med glemmes ikke.

Andreas - "Læregutt" - det du ikke har lært til nå....

Jarle - "Stupid og brave" - din ro smitter over på oss alle.

Skal hilse dere alle fra "Harleykjørende fjellklatrer" Charles fra Kansas. Vi holder kontakten.

Turen kunne ikke vært bedre. Ser fram til sammenkomster som planlagt. Vi vil alltid være venner og jeg tar gjerne flere turer.

Setter stor pris på dere alle.¨¨

Hilsen Eli - "Nurse"

What happend in Vegas, stay in Vegas, The end.

Da er vi hjemme igjen :/

Da er gjengen kommet vel tilbake til Norge.
Vi sto opp kl 04.00 på fredagsmorgen men den aning at vi hadde en lang og slitsom reise framfor oss tilbake til Norge.
Noen av oss synes at det skulle bli deilig og komme hjem til våres kjære etter 1 mnd borte.
Reisedagen er som følger. Fly fra Las Vegas-New York ca 5.timer, så vente i NY i 3.timer, så fly fra NY til Oslo ca 7.timer.
Men herregud for en opplevelse vi har hatt, mange takk til Eli,Randi og Per for turen, dere har virkelig lagt mye arbeid inn for denne turen til USA for at vi skulle få det bra.
Takk til Håvard,Sverre,Terje,Tone,Jarle,Hanne,Eli,Per,Randi, og Andreas, for et fabelaktig reisefølge, det har vært helt fantastisk å få være med dere på tur.
Takk til Eli og Hanne for oppdateringen her inne på siden så de hjemme kunne følge oss i USA.

MVH Rune.

Psst!! Håper dem er igang med planlegging av den neste turen allerede hint,hint :)

Fra Lake Havasu til Las Vegas, Nevada

24.08.09
Vi var utrolig nok reiseklare kl. fem på morgenen. Det var fremdeles mørkt, men temperaturen meget behagelig.
Vi fulgte vei 95 til vi tok av til Route 66 mot som førte oss inn i California (litt nord - vestover). Det gikk jevnt og trutt, ved seks tiden begynte himmelen å farges rød med fjellene i svart kontrast. Fin morgenstund, mens Harlyene brommet fornøyde. Til og med dem ble det innimellom litt varmt for uten at de skaffet oss problem.
De var bare så brennhete der ute i ørkenen, setene gav oss nesten brannsår der man helst ikke skal ha dem.
Så kom solen frem og vi duvet fram på gamle fine Route 66. Monsunen hadde satt sine spor på veien, i et elveleie som blir fylt med vann/søle etter monsunen kom det en jæ..a trailer (som er stoooooooooooore) i samme sølepytt hvor Eli befant seg i det samme øyeblikk. Mulighetene som passerte i hodet hennes før situasjnoen ble for anstrengt, var: enten nedbremsing med påfølgende mulighet til å havne under traileren eller å bare la det stå til. Hun valgte det siste. Bølgen hevet seg stor og mørkebrun (innholdt bensin, olje og masse søle) hevet seg som en stor bue over Eli og sykkelen. Hun bare forsvant ut av vårt syn. Ikke ante vi at vi hadde en negresse med oss på turen, men det var det som dukket opp igjen etter noen få sekunder. Ingen mulighet til å stoppe for å få søla av skjermen, så det ble mer eller mindre stående kjørestilling videre. Vi andre hadde fått noen søleskvetter, det var alt. Vi passerte noen arbeidere som glante stort. Etter noen miles fant vi en mulighet til å stoppe og få ”pyntet” litt på oss selv og syklene. Eli dukket fram igjen som ”white women”. På vei videre kjørte vi ca. fire mil rett fram, ikke antydning til sving. Vi ble signe. Tone sang ”1 og 2 og 3 små indianere” for å holde seg våken og for å holde motet oppe. Store trailere ”vekte” oss opp innimellom da de ”dyttet” litt til oss i forbifarten. Luft trykket fra de store doningene merkes. Endelig var vi framme i et veikryss og en sving! Ikke verst. Derfra var det ca. en halv times kjøring inn til Eagle Riders, Las Vegas. Her gikk det i ca. 100 til 120 km i timen, fire til fem kjørbaner og stor trafikk. Vi klarte å holde følge selv om vi ble skilt flere ganger. Men bilene tok hensyn til motorsykler i denne byen, spesielt HD selvfølgelig….. Varmen var ikke så ille da vi var framme ved ni tiden, så tidig start hadde lønt seg. Syklene ble godkjent etter sjekk av Eagle Rider, ingen skader. Så ble vi fraktet derfra til Flamingo Hotell, det eldste hotellet i Vegas. Standarden var det ingenting å si på! Beliggenheten er midt på ”Stripa”. Stooore rom med stooore senger som vanlig. Spilleautomater over alt. Barer, restauranter, butikker og stoooore svømmebasseng. Vi var kommet til Sin City, byen som for ca. førti år siden ”stod opp” fra ørkenen. Flaming hotell hadde i begynnelsen sand til langt opp på veggene fortalte en ”innfødt”. Den gang var det kun en gate.

Tatovering? Ja, det ble det. Hvem? Hemmelig inntil videre. En jente og tre gutter. Hvor? Hemmelig inntil videre.

Om oppholdet i ”syndens by uten lover” sier vi ikke mer enn det som er kommentert på siden allerede.

En person skulle rett på fest hjemme i gata etter hjemkomst. Han skulle stille i Svelvikbunad: Hawaiiskjorte – shorts – sandaler og strømper. Han har vi ikke hørt noe fra i dag……………. Håper du hadde en fin fest Sverre. Som du selv sier: har opplevd mer på denne turen enn mange år hjemme. Blir det limousine fra Drammen etter fest heretter? Du vet, den vanen…

Lake Havasu, AZ

22. og 23.08.09
Lørdag voknet vi opp til regn, men fremdeles varmt.
Frokost på Coral cafè, maaaase mat om man bare hadde amerikanske mager....
Reiste til legevakten med Jarle, de var meget fornøyde med jobben som var gjordt med armen hans.
Han behøver ikke tatovering for reiseruten er allerede risset/operert inn i armen.
I følge han selv trenger han kun litt finpussing, noe den sindige mannen godt klarer selv.
Handlemodusen slo til blant enkelte av oss da Jarle og Sverre satte oss av.
Mye klær for lite penger................., men så liten plass de tar!
Til Sverres store frustrasjon når vi vender tilbake med mange handleposer. Er det grunne til "veskeinntaket?"
Han har og en v eldig god oppskrift på brillepuss: svette, støv og solkrem gir det beste resultat hvis du vil se lyst på livet.
Rett i bassenget igjen. Kroppene fant tilbake til normaltemperatur og vi ble klare i hodet igjen. 115 grader Farenheit, ca. 48 celcius. Noen bedre!
På kvelden var det middag på stam Pizzaen og de lurte på om vi bodde fast i Lake Havasu.
Vi ruslet hjem i solnedgangen med palmer i bakgrunne. Kvelden ble avsluttet ved svømmebassenget.

Søndag sov lenge, helt til ca. åtte!
I dag prøvde vi stranda som lå ca. fem minutter fra hotellet. Masse båtliv med båten vi kun før har sett på tv. Sol og herlig temperatur. Nydelig vann. California på andre siden av laken. Her nøt vi mange timer før vi rulset tilbake til Windsor Inn. Noen tok en tur til London Briddge som er fraktet hit fra London, stein for stein og satt opp igjen. Et spesielt landemerke.
Monsunen slo til tidlig ettermiddag, alt løsøre forsvant og sanden trengte seg inn over alt. Det var over på et par timer, så skinte solen igjen.
Vi tok igen en matbit på Pizzaria`n hvor vi nå var på fornavn med personalet.
Maten var som alltid nydelig og drikkevarene fløte mer for noen enn for andre...
Noen lokale spanderte. Vi skulle tidlig opp - kl. fire var planen. Dette for ikke igjen å få mange timers kjøring i brennhet sol.

Fra Oatman til Lake Havasu, AZ

21.08.09
Vi sov så tungt at ingen spøkelser klarte å ta nattesøvnen fra oss.
Håvard, som hadde sovet i den "farlige sengen" hadde heller ikke hatt uforutsette opplevelser.
Vi ble guidet av verten, i en gullgruve og stedets fengsel. Han hadde mye interessante historier å fortelle. Oatman ligger 2700 fot over havet. Ca. 800 moh.
Varmen steg. 119 grader Farenheit ble det i lavlandet på vei mot Lake Havasu.
Det var som om vi stod tett inntil en stappfull vedovn - en hørtørrer var som en kald vind i forhold. Jarle og Hanne klager ikke - de kjører bil med air condition.
Det stakk som varme nåler i ansikt, armene og på delvis bare overkropper.
Kroppen skrek etter vann og vi hadde flere stopp for ikke å svime av. Konsentrasjonen ble deretter. Som de lokale sier - uten nok vann, mat og pauser under slike forhold: "You are doing strange things without knowing why" - og det merket vi alle. Det er som om noe eller noen andre overtar din kjøring og dine handlinger. Vi finner ikke vår egen sykkel, vi vet ikke hvorfor vi går inn i butikken og vi vet absoluttt ikke hva vi skal handle. Vi klamrer oss til vannflaska og heller kaldt vannn over hodet innimellom. Men varmen gjør at alt er tørt igjen etter to minutter.
Den siste sletten inn til Lake Havasu følte vi oss som robåter. Hanne og Jarle førte oss sikkert fram via Gps`n til Windsor Inn, med totalt utslitte Harley kjørere. Vi ramlet nesten umidelbart opp i bassenget. Det var ikke kaldt det heller! Men det fikk kroppstemperaturen ned til normal tilstand etter hvert.
Sulten kom - vi gikk i svime i ti minutter fra hotellet - og spiste på en Pizza Restaurant - med aircondition. Hjemturen gikk igjen i svime - via bensinstasjonen, for bunkring av div. drikkevarer. Kun for å holde væskebalansen. Tilbake til bassenget og der blir vi!!!
OBS! Nye bilder legges inn umiddelbart på album.

Fra Seligman til Oatman

20.08.09
På kvelden i går, ruslet vi ca. ti minutter syd for byen for å spise. Westside Lilo`s restaurant. Der satt vi ute i deilig temeratur og nøt mat og drikke - på Route 66.
Vi passerte gamle og forlatte hus, noen nye og flotte og noen til salgs.
Vi avsluttet kvelden med en øl på takterrrassen og så på Route 66 som lå under oss.
Så ventet Marilyn, John og Elvis så vi gikk og la oss. Litt av en kombinasjon.

Vi reiste fra Seligman viderer på Route 66 som gikk i lange rette strekninger avbrutt av noen svinger. Enkelte kom "brått på"....
Hackleberry var et interessant stopp. Gammel butikk med nye biler og gamle vrak omkring. Kaktuser utenfor og et skillt om at man burde være på vakt for klapperslanger. Vi var først i Havasupai indinaer reservat hvor vi la merke til at indianerne lignet en del på meksikanere. Så kom vi inn i Mohave indianer reservat.
Temperaturen steg. Etter bensinstopp i Kingmann fulgte vi Route 66 mot Black Mountain og spøkelses byen Oatman. Temaperaturen steg til 116 grader Farenheit - som vil si 47 grader! Det følte vi kan dere tro. Vi kjørte i armløse t-skjorter og olabukser. Det rant av buksene og det var svette! Under hjelmen prøvde man å konsentrer seg - noe som slo helt feil ut! Svingene kom så brått og man var like overrasket hver gang, fant ikke de rett gir og stort sett så gikk det på lykke og fromme. En viss salveske ramelt av for annen gang, til eierens store overraskelse. Men reaksjonen var ikke som under lavere temperaturer. Vi var høyrøde i ansiktet - og ikke bare av sol - varmen satte sitt preg. Terje satte seg i den lille skyggen som var og bannet høylydt for at det var kaktuser med lange torner i ørkenen.......
Innkjøringen til Oatman - i den eneste gaten som finnes der - kjørte vi inn blant velkomst komiteen - mange esler - vennligsinnede. De er etterlatt her etter gullgravertiden og lever godt sammen med de ca. 20 fastboende. De fores daglig med gulerøtter og får gjerne ta en tur inn i de forskjellige butikkene.
Vi parkerte ved plankegjerder og eselskitt - noe vi fant helt naturlig. Vi er da i vesten.
I byens saloon spiste vi før vi fant husvert - Jim Pitt. To hus hadde vi leid - de lå oppe i fjellsiden. Syklene parkerte vi hos Sherifften - en venn av en av deltagerne. Der var syklene sikre.
Sverre, Håvard og Eli ble innkvartert i spøkelseshuset, frivillig.
Huset var 135 år og garantert med spøkelse. De andre var innkvartert i et nytt hus litt lenger oppe i åsen. Etter innsjekking ble vi tatt med av verten til Oatman Hotell som er under restaurering. Det er på Unescos verdensarvliste. Der fikk vi historie og iskald øl i den gamle baren. Så ble vi vist omkring i annen etage, bl. a. brudesuiten til Clark Gable og kona. Så videre til en ny bar med verten, Sheriffen og de lokale....
Tilbake til våre to hus kom ølen fram under en, igjen nydelig stjernehimmel og utsikt til Amerikas eldste fjell - Black Hills i Arizona. Fjellformasjonen "Elefant tannen" lyste opp i den taggete fjellsiden.
Fjellene ble langsomt farget røde i solnedgangen og vi hørte hylene til coyotene med unger. Vi så ingen denne natten.
Temeperaturen kom ikke under 32 grader og vi svettet! Men vi minner hverandre om hvor heldige vi er, vi husket alle at vi fyrte med ved i juli hjemme.
De som skulle bo i spøkelseshuset tok en ekstra "night cup" for å manne seg opp før legggetid.