Fra Cortez til Bluff; Utah

14.08.09
Kaffe i resepsjonen, og frokost i Dolorosa ved elva Dolorosa (den smertefulle).
Vi reiste ca. 3,5 mil østover til Mesa Verde. Et indianersamfunn som har vært bebodd helt til de siste 100 år. Mellom 600 til 800 mennesker bodde her. Vannet som de måtte ha, kom fra et oppkom i fjellet.
Opp til 2452 moh førte veien oss. Herfra hadde vi mange utsiktsplasser til den gamle bebyggelsen som var hogd inn i den glatte fjellsiden. Hvert kompleks kunne bestå av opp til 29 rom. De brukte lange stiger for å komme ned til dalbunnen - 200 til 250 meter under bebyggelsen. Her dyrket de jorda og jaktet. Den gangen var det frodig langs elven som nå er tørket inn. Grunnen til at dette samfunnet ble forlatt vet ingen.
Så satte vi kursen tilbake til Cortez og kjørte vei nr. 160 - i flatt landskap/ørken til "Four State Corners". Colorado, Utah, Arizona og New Mexico møtes her. Her blåste det friskt, vi tvilholdt i sykkelstyret og håpet på det beste!
Der oppe var indianerne! De var av de snille.... Vi fikk Frybread som smakte fortreffelig i sandstormen. Heten vil vi nesten ikke snakke om, men det var over 30 grader!
Turen videre gikk langs vei nr.41 - langs San Juan river og Apache indianer reservat.
Alle vi så hadde svart, langt hår i fletter, damer som menn. Brunbarkede med skinnende hår, brølende pickup`r og tre til fire oppsalede hester i henger. Bebyggelsen deres var små hus i heller dårlig stand, men bilene var nye og skinnende.
Så kom vi til nydelige røde fjellformasjoner for første gang. Vi kom rett inn i cowboy og indianerfilm landskap. Runde stener og formasjoner som med litt fantasi gir oss bilder av ansikter som betrakter oss på Harleyer. Nå var vi i Bluff. En liten by med en hovedgate. Her fant vi overnattings stedet "Recapture Lodge". Det lå pent til som en oase i ørkenen. Trær, busker, blomster, trebygning i to etasjer. Ved inngangsdøren holdt en flokk kolibrier til ved vann og matfatet spesielt for dem, og til glede for oss.
Vi fikk alle rom i 2. etg. ved siden av hverandre. Alle våre elskede Harlyer stod også side ved side på gårdsplassen. Badebasseng og boblebad er åpent døgnet rundt.
Som vanlig koser vi oss etter innsjekking med "melkeglasset" og skravler under stjernehimmelen, og nyter den lune brisen som smyger seg rundt oss.
Sulten inntar oss og vi går rett over gaten til anbefalt spisested - uten navn... - men maten var meget god. Igjen servert av kun indianere, men vi følte oss velkomne.
Lokalt øl smakte fortreffelig og latter og samtale fløt godt. Etter en stund på verandaen på Lodgen igjen sovnet vi godt inn i store senger.