Fra Lake Havasu til Las Vegas, Nevada

24.08.09
Vi var utrolig nok reiseklare kl. fem på morgenen. Det var fremdeles mørkt, men temperaturen meget behagelig.
Vi fulgte vei 95 til vi tok av til Route 66 mot som førte oss inn i California (litt nord - vestover). Det gikk jevnt og trutt, ved seks tiden begynte himmelen å farges rød med fjellene i svart kontrast. Fin morgenstund, mens Harlyene brommet fornøyde. Til og med dem ble det innimellom litt varmt for uten at de skaffet oss problem.
De var bare så brennhete der ute i ørkenen, setene gav oss nesten brannsår der man helst ikke skal ha dem.
Så kom solen frem og vi duvet fram på gamle fine Route 66. Monsunen hadde satt sine spor på veien, i et elveleie som blir fylt med vann/søle etter monsunen kom det en jæ..a trailer (som er stoooooooooooore) i samme sølepytt hvor Eli befant seg i det samme øyeblikk. Mulighetene som passerte i hodet hennes før situasjnoen ble for anstrengt, var: enten nedbremsing med påfølgende mulighet til å havne under traileren eller å bare la det stå til. Hun valgte det siste. Bølgen hevet seg stor og mørkebrun (innholdt bensin, olje og masse søle) hevet seg som en stor bue over Eli og sykkelen. Hun bare forsvant ut av vårt syn. Ikke ante vi at vi hadde en negresse med oss på turen, men det var det som dukket opp igjen etter noen få sekunder. Ingen mulighet til å stoppe for å få søla av skjermen, så det ble mer eller mindre stående kjørestilling videre. Vi andre hadde fått noen søleskvetter, det var alt. Vi passerte noen arbeidere som glante stort. Etter noen miles fant vi en mulighet til å stoppe og få ”pyntet” litt på oss selv og syklene. Eli dukket fram igjen som ”white women”. På vei videre kjørte vi ca. fire mil rett fram, ikke antydning til sving. Vi ble signe. Tone sang ”1 og 2 og 3 små indianere” for å holde seg våken og for å holde motet oppe. Store trailere ”vekte” oss opp innimellom da de ”dyttet” litt til oss i forbifarten. Luft trykket fra de store doningene merkes. Endelig var vi framme i et veikryss og en sving! Ikke verst. Derfra var det ca. en halv times kjøring inn til Eagle Riders, Las Vegas. Her gikk det i ca. 100 til 120 km i timen, fire til fem kjørbaner og stor trafikk. Vi klarte å holde følge selv om vi ble skilt flere ganger. Men bilene tok hensyn til motorsykler i denne byen, spesielt HD selvfølgelig….. Varmen var ikke så ille da vi var framme ved ni tiden, så tidig start hadde lønt seg. Syklene ble godkjent etter sjekk av Eagle Rider, ingen skader. Så ble vi fraktet derfra til Flamingo Hotell, det eldste hotellet i Vegas. Standarden var det ingenting å si på! Beliggenheten er midt på ”Stripa”. Stooore rom med stooore senger som vanlig. Spilleautomater over alt. Barer, restauranter, butikker og stoooore svømmebasseng. Vi var kommet til Sin City, byen som for ca. førti år siden ”stod opp” fra ørkenen. Flaming hotell hadde i begynnelsen sand til langt opp på veggene fortalte en ”innfødt”. Den gang var det kun en gate.

Tatovering? Ja, det ble det. Hvem? Hemmelig inntil videre. En jente og tre gutter. Hvor? Hemmelig inntil videre.

Om oppholdet i ”syndens by uten lover” sier vi ikke mer enn det som er kommentert på siden allerede.

En person skulle rett på fest hjemme i gata etter hjemkomst. Han skulle stille i Svelvikbunad: Hawaiiskjorte – shorts – sandaler og strømper. Han har vi ikke hørt noe fra i dag……………. Håper du hadde en fin fest Sverre. Som du selv sier: har opplevd mer på denne turen enn mange år hjemme. Blir det limousine fra Drammen etter fest heretter? Du vet, den vanen…