Takk

Hei!

Vil bare takke dere alle for turen! Den overgikk alle mine forventninger. At en gruppe på 11 personer som ikke kjente hverandre så godt, eller ikke i det hele tatt kan gå så godt sammen en hel måned på tur er helt utrolig.

Turen var en vitamin innsprøytning.

Per - "The big boss" - takket være deg ble denne turen til. Vi skylder deg en stor takk.

Randi - "Ass.dir" - du tok deg godt av din Per da han trengte det som mest.

Håvard - "The lonesome rider" - du forsvant fra oss av og til under kjøring, men vi fant deg alltid igjen.

Hanne - "Innbrytern" - din herlige humor og mimikk skaffet oss mange latterkuler.

Tone - "Road Queen" - du red over prærien og mestret vidunderet til fulle. Dine gode ideer kom godt med.

Terje - "Natte utbrytern" - du fant koden til slutt, men alt som skjedde før det vil aldri glemmes.

Sverre - "Shoppern" - du fant så mye som var såååå billig. Din lune humor og lune kommentarer satt alltid. Du er en omsorgsfull og fin fyr.

Rune - "Vimsekoppen" - din humor er som en leken kattunge og din trillende latter som alltid følger med glemmes ikke.

Andreas - "Læregutt" - det du ikke har lært til nå....

Jarle - "Stupid og brave" - din ro smitter over på oss alle.

Skal hilse dere alle fra "Harleykjørende fjellklatrer" Charles fra Kansas. Vi holder kontakten.

Turen kunne ikke vært bedre. Ser fram til sammenkomster som planlagt. Vi vil alltid være venner og jeg tar gjerne flere turer.

Setter stor pris på dere alle.¨¨

Hilsen Eli - "Nurse"

What happend in Vegas, stay in Vegas, The end.

Da er vi hjemme igjen :/

Da er gjengen kommet vel tilbake til Norge.
Vi sto opp kl 04.00 på fredagsmorgen men den aning at vi hadde en lang og slitsom reise framfor oss tilbake til Norge.
Noen av oss synes at det skulle bli deilig og komme hjem til våres kjære etter 1 mnd borte.
Reisedagen er som følger. Fly fra Las Vegas-New York ca 5.timer, så vente i NY i 3.timer, så fly fra NY til Oslo ca 7.timer.
Men herregud for en opplevelse vi har hatt, mange takk til Eli,Randi og Per for turen, dere har virkelig lagt mye arbeid inn for denne turen til USA for at vi skulle få det bra.
Takk til Håvard,Sverre,Terje,Tone,Jarle,Hanne,Eli,Per,Randi, og Andreas, for et fabelaktig reisefølge, det har vært helt fantastisk å få være med dere på tur.
Takk til Eli og Hanne for oppdateringen her inne på siden så de hjemme kunne følge oss i USA.

MVH Rune.

Psst!! Håper dem er igang med planlegging av den neste turen allerede hint,hint :)

Fra Lake Havasu til Las Vegas, Nevada

24.08.09
Vi var utrolig nok reiseklare kl. fem på morgenen. Det var fremdeles mørkt, men temperaturen meget behagelig.
Vi fulgte vei 95 til vi tok av til Route 66 mot som førte oss inn i California (litt nord - vestover). Det gikk jevnt og trutt, ved seks tiden begynte himmelen å farges rød med fjellene i svart kontrast. Fin morgenstund, mens Harlyene brommet fornøyde. Til og med dem ble det innimellom litt varmt for uten at de skaffet oss problem.
De var bare så brennhete der ute i ørkenen, setene gav oss nesten brannsår der man helst ikke skal ha dem.
Så kom solen frem og vi duvet fram på gamle fine Route 66. Monsunen hadde satt sine spor på veien, i et elveleie som blir fylt med vann/søle etter monsunen kom det en jæ..a trailer (som er stoooooooooooore) i samme sølepytt hvor Eli befant seg i det samme øyeblikk. Mulighetene som passerte i hodet hennes før situasjnoen ble for anstrengt, var: enten nedbremsing med påfølgende mulighet til å havne under traileren eller å bare la det stå til. Hun valgte det siste. Bølgen hevet seg stor og mørkebrun (innholdt bensin, olje og masse søle) hevet seg som en stor bue over Eli og sykkelen. Hun bare forsvant ut av vårt syn. Ikke ante vi at vi hadde en negresse med oss på turen, men det var det som dukket opp igjen etter noen få sekunder. Ingen mulighet til å stoppe for å få søla av skjermen, så det ble mer eller mindre stående kjørestilling videre. Vi andre hadde fått noen søleskvetter, det var alt. Vi passerte noen arbeidere som glante stort. Etter noen miles fant vi en mulighet til å stoppe og få ”pyntet” litt på oss selv og syklene. Eli dukket fram igjen som ”white women”. På vei videre kjørte vi ca. fire mil rett fram, ikke antydning til sving. Vi ble signe. Tone sang ”1 og 2 og 3 små indianere” for å holde seg våken og for å holde motet oppe. Store trailere ”vekte” oss opp innimellom da de ”dyttet” litt til oss i forbifarten. Luft trykket fra de store doningene merkes. Endelig var vi framme i et veikryss og en sving! Ikke verst. Derfra var det ca. en halv times kjøring inn til Eagle Riders, Las Vegas. Her gikk det i ca. 100 til 120 km i timen, fire til fem kjørbaner og stor trafikk. Vi klarte å holde følge selv om vi ble skilt flere ganger. Men bilene tok hensyn til motorsykler i denne byen, spesielt HD selvfølgelig….. Varmen var ikke så ille da vi var framme ved ni tiden, så tidig start hadde lønt seg. Syklene ble godkjent etter sjekk av Eagle Rider, ingen skader. Så ble vi fraktet derfra til Flamingo Hotell, det eldste hotellet i Vegas. Standarden var det ingenting å si på! Beliggenheten er midt på ”Stripa”. Stooore rom med stooore senger som vanlig. Spilleautomater over alt. Barer, restauranter, butikker og stoooore svømmebasseng. Vi var kommet til Sin City, byen som for ca. førti år siden ”stod opp” fra ørkenen. Flaming hotell hadde i begynnelsen sand til langt opp på veggene fortalte en ”innfødt”. Den gang var det kun en gate.

Tatovering? Ja, det ble det. Hvem? Hemmelig inntil videre. En jente og tre gutter. Hvor? Hemmelig inntil videre.

Om oppholdet i ”syndens by uten lover” sier vi ikke mer enn det som er kommentert på siden allerede.

En person skulle rett på fest hjemme i gata etter hjemkomst. Han skulle stille i Svelvikbunad: Hawaiiskjorte – shorts – sandaler og strømper. Han har vi ikke hørt noe fra i dag……………. Håper du hadde en fin fest Sverre. Som du selv sier: har opplevd mer på denne turen enn mange år hjemme. Blir det limousine fra Drammen etter fest heretter? Du vet, den vanen…

Lake Havasu, AZ

22. og 23.08.09
Lørdag voknet vi opp til regn, men fremdeles varmt.
Frokost på Coral cafè, maaaase mat om man bare hadde amerikanske mager....
Reiste til legevakten med Jarle, de var meget fornøyde med jobben som var gjordt med armen hans.
Han behøver ikke tatovering for reiseruten er allerede risset/operert inn i armen.
I følge han selv trenger han kun litt finpussing, noe den sindige mannen godt klarer selv.
Handlemodusen slo til blant enkelte av oss da Jarle og Sverre satte oss av.
Mye klær for lite penger................., men så liten plass de tar!
Til Sverres store frustrasjon når vi vender tilbake med mange handleposer. Er det grunne til "veskeinntaket?"
Han har og en v eldig god oppskrift på brillepuss: svette, støv og solkrem gir det beste resultat hvis du vil se lyst på livet.
Rett i bassenget igjen. Kroppene fant tilbake til normaltemperatur og vi ble klare i hodet igjen. 115 grader Farenheit, ca. 48 celcius. Noen bedre!
På kvelden var det middag på stam Pizzaen og de lurte på om vi bodde fast i Lake Havasu.
Vi ruslet hjem i solnedgangen med palmer i bakgrunne. Kvelden ble avsluttet ved svømmebassenget.

Søndag sov lenge, helt til ca. åtte!
I dag prøvde vi stranda som lå ca. fem minutter fra hotellet. Masse båtliv med båten vi kun før har sett på tv. Sol og herlig temperatur. Nydelig vann. California på andre siden av laken. Her nøt vi mange timer før vi rulset tilbake til Windsor Inn. Noen tok en tur til London Briddge som er fraktet hit fra London, stein for stein og satt opp igjen. Et spesielt landemerke.
Monsunen slo til tidlig ettermiddag, alt løsøre forsvant og sanden trengte seg inn over alt. Det var over på et par timer, så skinte solen igjen.
Vi tok igen en matbit på Pizzaria`n hvor vi nå var på fornavn med personalet.
Maten var som alltid nydelig og drikkevarene fløte mer for noen enn for andre...
Noen lokale spanderte. Vi skulle tidlig opp - kl. fire var planen. Dette for ikke igjen å få mange timers kjøring i brennhet sol.

Fra Oatman til Lake Havasu, AZ

21.08.09
Vi sov så tungt at ingen spøkelser klarte å ta nattesøvnen fra oss.
Håvard, som hadde sovet i den "farlige sengen" hadde heller ikke hatt uforutsette opplevelser.
Vi ble guidet av verten, i en gullgruve og stedets fengsel. Han hadde mye interessante historier å fortelle. Oatman ligger 2700 fot over havet. Ca. 800 moh.
Varmen steg. 119 grader Farenheit ble det i lavlandet på vei mot Lake Havasu.
Det var som om vi stod tett inntil en stappfull vedovn - en hørtørrer var som en kald vind i forhold. Jarle og Hanne klager ikke - de kjører bil med air condition.
Det stakk som varme nåler i ansikt, armene og på delvis bare overkropper.
Kroppen skrek etter vann og vi hadde flere stopp for ikke å svime av. Konsentrasjonen ble deretter. Som de lokale sier - uten nok vann, mat og pauser under slike forhold: "You are doing strange things without knowing why" - og det merket vi alle. Det er som om noe eller noen andre overtar din kjøring og dine handlinger. Vi finner ikke vår egen sykkel, vi vet ikke hvorfor vi går inn i butikken og vi vet absoluttt ikke hva vi skal handle. Vi klamrer oss til vannflaska og heller kaldt vannn over hodet innimellom. Men varmen gjør at alt er tørt igjen etter to minutter.
Den siste sletten inn til Lake Havasu følte vi oss som robåter. Hanne og Jarle førte oss sikkert fram via Gps`n til Windsor Inn, med totalt utslitte Harley kjørere. Vi ramlet nesten umidelbart opp i bassenget. Det var ikke kaldt det heller! Men det fikk kroppstemperaturen ned til normal tilstand etter hvert.
Sulten kom - vi gikk i svime i ti minutter fra hotellet - og spiste på en Pizza Restaurant - med aircondition. Hjemturen gikk igjen i svime - via bensinstasjonen, for bunkring av div. drikkevarer. Kun for å holde væskebalansen. Tilbake til bassenget og der blir vi!!!
OBS! Nye bilder legges inn umiddelbart på album.

Fra Seligman til Oatman

20.08.09
På kvelden i går, ruslet vi ca. ti minutter syd for byen for å spise. Westside Lilo`s restaurant. Der satt vi ute i deilig temeratur og nøt mat og drikke - på Route 66.
Vi passerte gamle og forlatte hus, noen nye og flotte og noen til salgs.
Vi avsluttet kvelden med en øl på takterrrassen og så på Route 66 som lå under oss.
Så ventet Marilyn, John og Elvis så vi gikk og la oss. Litt av en kombinasjon.

Vi reiste fra Seligman viderer på Route 66 som gikk i lange rette strekninger avbrutt av noen svinger. Enkelte kom "brått på"....
Hackleberry var et interessant stopp. Gammel butikk med nye biler og gamle vrak omkring. Kaktuser utenfor og et skillt om at man burde være på vakt for klapperslanger. Vi var først i Havasupai indinaer reservat hvor vi la merke til at indianerne lignet en del på meksikanere. Så kom vi inn i Mohave indianer reservat.
Temperaturen steg. Etter bensinstopp i Kingmann fulgte vi Route 66 mot Black Mountain og spøkelses byen Oatman. Temaperaturen steg til 116 grader Farenheit - som vil si 47 grader! Det følte vi kan dere tro. Vi kjørte i armløse t-skjorter og olabukser. Det rant av buksene og det var svette! Under hjelmen prøvde man å konsentrer seg - noe som slo helt feil ut! Svingene kom så brått og man var like overrasket hver gang, fant ikke de rett gir og stort sett så gikk det på lykke og fromme. En viss salveske ramelt av for annen gang, til eierens store overraskelse. Men reaksjonen var ikke som under lavere temperaturer. Vi var høyrøde i ansiktet - og ikke bare av sol - varmen satte sitt preg. Terje satte seg i den lille skyggen som var og bannet høylydt for at det var kaktuser med lange torner i ørkenen.......
Innkjøringen til Oatman - i den eneste gaten som finnes der - kjørte vi inn blant velkomst komiteen - mange esler - vennligsinnede. De er etterlatt her etter gullgravertiden og lever godt sammen med de ca. 20 fastboende. De fores daglig med gulerøtter og får gjerne ta en tur inn i de forskjellige butikkene.
Vi parkerte ved plankegjerder og eselskitt - noe vi fant helt naturlig. Vi er da i vesten.
I byens saloon spiste vi før vi fant husvert - Jim Pitt. To hus hadde vi leid - de lå oppe i fjellsiden. Syklene parkerte vi hos Sherifften - en venn av en av deltagerne. Der var syklene sikre.
Sverre, Håvard og Eli ble innkvartert i spøkelseshuset, frivillig.
Huset var 135 år og garantert med spøkelse. De andre var innkvartert i et nytt hus litt lenger oppe i åsen. Etter innsjekking ble vi tatt med av verten til Oatman Hotell som er under restaurering. Det er på Unescos verdensarvliste. Der fikk vi historie og iskald øl i den gamle baren. Så ble vi vist omkring i annen etage, bl. a. brudesuiten til Clark Gable og kona. Så videre til en ny bar med verten, Sheriffen og de lokale....
Tilbake til våre to hus kom ølen fram under en, igjen nydelig stjernehimmel og utsikt til Amerikas eldste fjell - Black Hills i Arizona. Fjellformasjonen "Elefant tannen" lyste opp i den taggete fjellsiden.
Fjellene ble langsomt farget røde i solnedgangen og vi hørte hylene til coyotene med unger. Vi så ingen denne natten.
Temeperaturen kom ikke under 32 grader og vi svettet! Men vi minner hverandre om hvor heldige vi er, vi husket alle at vi fyrte med ved i juli hjemme.
De som skulle bo i spøkelseshuset tok en ekstra "night cup" for å manne seg opp før legggetid.

Fra KOA Grand Canyon til Seligman, AZ

19.08.09
Vi voknet som vanlig tidlig og etter litt kaffe kjørte vi ut av leieren.
Frokost på Subway før vei 40.
Deretter 40 vestover til Ash Fork som ligger på Route 66. Mye vind og mange store trailere på ruten.
En liten tur til på vei 40.
Inn på vei 139 inn til Seligman, vår endestasjon i dag. Vi er på Route 66.
Canyon Lodge viste seg å overgå alle våre forventninger. Vi ble ønsket velkommen som bikere, spesielt Harley-kjørere. Hver vår vannflaske fikk vi utdelt og det var herlig. Varmen er høy, ca. 94 Farenheit i skyggen.
Da vi kom inn på rommene våre var det bare gledeshyl å høre, alle var så fornøyde.
Hvert rom var forskjellig med forskjellige temaer: Marilyn Monroe, Elvis, Harley Davidson, John Wayne, 50 og 60 tallet og Hollywood. Terje og Tone fikk det rosa rommet - Marilyn - noe spesielt Terje var glad for................... Som ekte biker.
Her spaserte vi den eneste gata opp og ned, men det er likevel en opplevelse.
Masse Route 66 stæsj, en barberer som i gamle dager, ca. 80++++ og figurer på tak, gamle biler, gamle hotell og bygninger. Her som vognene tok seg fram i gamle dager kjører vi nå våre Harleyer - i deres fotspor. En litt rar følelse.
Alle har tatt en liten strekk i våre nydelige rom, og hva som skjer videre kommer vi tilbake til senere.

PS. Vi har og hatt opplevelser som vi har holdt internt, bl. annet et par sykehusbesøk.
I Breckenridge måtte Rune på sykehuset på grunn av øreverk. Han ble skikkelig undersøkt på rekordtid. Det viste seg å ikke være noe alvorlig, kun litt vondt etter flyturen.

Men så har vi Jarle - han var full av livsglede og hadde alltid ønsket å prøve ekstremsport - noe han forsøkte på vei fra Cotopaxi til Lake City. På Monarch Pass - 11312 fot foretok han en kontrollert utfortur ned en skråning. Så prøvde han en gang til - vi som ikke var kommet fram til skrenten så bare en støvsky. Denne gangen var han ikke så heldig. Armen var brukket, noe han konstaterte med den største ro og selvbeherskelse! Vi fikk tak i en stor ispose som han la armen på. Sverre overtok sykkelen. Hanne og Jarle kjørte bilen til Gunnison.
Sykehuset der tok imot og ventetiden ble ikke lang. Ca. en time etter ankomst lå han på operasjonsbordet. Han hadde to leger, spesialister. Den ene gift med utforkjører Clemont. Operasjonen tok 1,5 time og resultatet ser ut til å ha blitt veldig bra.

KOA Grand Canyon

18.08.09
Vi reiste inn til Williams og så nærmer på byen.
Ca. 35 grader i skyggen.
Vi spiste blant annet amerikansk pai noe som slo oss helt ut! Hver porsjon hadde passet til fire nordmenn.
Vi besøkte Western Museum og ruslet ellers rundt i gatene, så på de gamle bygningene og handlet litt. Saltaska er på plass og godt festet for nye belastninger.
Varmen slår oss alle litt ut, men vi nyter den og sola.
Store biffer med tilbehør ble handllet inn.
Tilbake i leieren begynte vi forberedelsene til grilling og bålkos.
Dette ble riktig godt, selv med plastbestikk så delte kjøttet seg villig.
Mye ved var handlet inn og det ble dans rundt bålet - indianderdans utført av ikke indianere. Men innsatsen var det ikke noe å si på.
Vi stengte baren ved midnatt og sov godt i den litt kjølige natten.

Fra Flagstaff til KOA Grand Canyon, AZ

17.08.09
For de av dere som ønkser å se våre bilder, se mappe Fotoalbum.
Frokostp på Lodgen, igjen skikkelig amerikansk - egg, bacon, skinke, pølser, raspa poteter, toast, juice og kaffe.
Sverre sier han har sovet som ei kule, noe vi ikke helt forstår hva er.
Han går og grubler på tatovering i Las Vegas og ønsker følgende tekst: Svelvikveien 319, noe vi prøver å få han bort fra..
En annen en inne på tanken om å ha Route 66 - Stuttgart..... Han har vi oppnenvt verge til.
Vi trøbla litt med GPS`n på vei ut av Flagstaff, men det gikk seg til.
Vei 180. Før vi kom inn på vei 64 til Grand Canyon stoppet vi på en Trading Post som var veldig interessant. Masse å se på og masse å handle. Herfra steg veien, trær og busker i området.
Vi stoppet på toppen ved Visitor Senteret.
32 til 35 grader i skyggen.
Her oppdaget vi at en av salveskene var borte. Den ble heldigvis funnet igjen. Noen antyder at for mye handling var grunnen til at den løsnet?????
Grand Canyon har vi bare en kommentar til - imponerende! Som Sverre sier: Kjøsterudjuvet blir aldri mer det samme.
En gledelig hendelse skjedde her for to av deltagerne. Forlovelse og kjærlighet!
Ringene var kjøpt i Sturgis og gravert ferdig der med navn på utsiden av ringen.
Vi som ser paret daglig er ikke i tvil, her er det looooooooooooooooooove!
Det er dere vel undt og vi gleder oss med dere. Loooooooooove er tross alt det viktigste av alt her i livet.
På vei fra Grand Canyon spiste vi på Flintstone Restaurant som bestod av fire bord tett inntil, eller rettere sagt inne i butikken. God mat med Wilma trygt på utsiden.
Vi sjekket inn på KOA Grand Canyon, pent og ordentlig sted. Helt nytt etter en brann for tre år siden. Vi hadde to hytter med to rom i hver.
Vi koste oss med iskald øl (fra bensinstasjonen) og fyrte på bålet. Stemning her i vest. Flott stjernhimmel. Litt svalere luft og søvnen ble god.
Vi betaler ca. 60 dollar pr. hytte for fire personer. Ca. 105 kr pr. prs.

Fra Bluff til Flagstaff, AZ

16.08.09
Frokost på Lodgen før vi tok vei nr. 163 syd-vest, passerte fjellformasjonen Mexican Hat.
Slettelandskap/ørken med noen få trær her og der. Så forandret landskapet seg totalt. rød sand, røde fjell i utrolig flotte formasjoner. Vi reiste inn i Monument Valley - via den lange, berømte veistrekningen som er benyttet på alle brosjyrer. Her var vi endelig i dette unike landskapet. Spisse formasjoner i røde fjell som stakk opp fra sletten. Vi reiste inn til Monument Valley Visitorsenter. Herfra hadde vi en unik utsikt. Her skulle vi vært i solnedgangen, men hotellet - som ikke er helt ferdig - har priser som vi ikke engang vil nevne..... Vi hadde det triveligere på vår Lodge. Derfra fulgte vi vei 163 hvor vi passerte Kayenta og Tuba City, byer man ikke behøver å besøke så lenge pga utseende. Heller ikke nice indians - Navajo indianere. Smilet lå godt gjemt til "white women and men".
Noen steder i indianreservatet var det pent og ryddig, flotte hester, pene hus og biler. Andre steder fløt søppel og husene var falleferdige.
Ørken helt til innkjørselen til Flagstaff, her begynte oppstigning med trær og busker i landskapet. 6975 fot - 2300 moh.
Det var tydeligvis brann i området, kraftig tett røyk lå over byen. Da vi spurte hva det var ble vi fortalt at det var arrangert kontrollert skogbrann som ikke alltid var så kontrollert.
Vi sjekket inn på Flagstaff Lodge Grand Canyon. Bra sted med restaurant, svømmebasseeng og bar. Tok en øl i den spesielle baren der, noen ymtet ønske om en kald øl og vi andre er så lette å lede.....
San Francisco drinken måtte vi lære dem å lage.
Noen av oss spiste på Skippers Cove, et litt bortgjemt sted hvor vertskapet lurte på hvordan vi hadde funnet fram dit. Nydelig mat og flotte duker! Har fått internettadresse for bestilling.
Eieren var Harley kjører og fortalte om diverste velt i garasjen sin, artig dame.
Tilbake til baren på Lodgen hadde klientellet forandret seg en del. En fyr var helkonsentrert med øvelser som for oss antydet at han skulle sloss. Men vi oppdaget senere at han var en mester i biljard.
En annen hadde fakter som var mistenkelig feminine. En av våre egen oppfattet ikke dette selv om fyren klengte seg på i baren. Vi andre forsøkte å hinte, men vår egen var så uskyldig og godtroende.
Vi brøt tidlig opp og tok med oss den utsatt av våre. Som dere forstår - vi tar vare på hverandre.
God natts søvn i våre store herlige senger.

Fremdeles i Bluff, Utah

15.08.09
Enkel frokost i resepsjonen. I dag delte vi oss litt i grupper fordi varmen tok mer på enkelte enn andre. Noen reiste tidlig til "Natural Bridges National Monument" (vei 163 og 261). På vei 261 stemte ikke veien med karten, det ble grusvei, som noen av oss ikke ville ta sjansen på, mens andre var tøffere. De som kom fram til Bridges hadde en flott opplevelse med hva naturen har skapt, naturlige broer i terrenget. Behagelig temeratur der opp i høyden. Vi andre som snudde hadde minst 35 grader og det føltes som om vi satt bak en hårtørrer. Men utsikten kan ingen ta ifra oss, den var vel verdt svetten som haglet. Monument Valley åpnet seg foran oss med utrolige formasjoner i røde fjell. Dette er unikt! "Mexican Hat" er en fjellformasjon som ser ut som en meksikaner som sitter med sin poncho og hatt. Andre flotte formasjoner så vi lenger syd, men dit skal vi i morgen. Veien er ikke mye svingete tilbake til Bluff, men sidevinden som feiet over sletten prøvde så godt den kunne å velte oss og syklene over ende innimellom. Plutselig stilner det før neste vindkule kommer. Men midt oppi dette har vi et landskap rundt oss som vi ikke opplever så ofte. Gamle hus og bilvrak som tatt ut av en film ser vi i øyekroken.
Svømmebasseng, boblebad og iskald øl frister så mye at vi parkerer syklene ved tre tiden og nyter livet ved bassengkanten i flere timer. Heeeeeeeeerlig!
Kveldsmat på samme bar - ikke navn.
Nå må vi ut til de andre i sommernatten, de har samlet seg ved en langbenk og vi hører praten går livlig. Har ikke tid til mer.
PS. Reiseruten videre går til Flagstaff i morgen for overnatting. Deretter til Williams, Oatman, Lake Havasu fra 21 til 24. august. Der skal vi bo på Windsor Inn Motell. Turen vår ender i Las Vegas. Der skal vi bo på Flamingo Las Vegas Hotel og Casino - Las Vegas Boulevard, fra 24 til 28. august. Der blir det bading, shopping, show og gambling. Kanskje en ny tatovering.... Ta en tur dit da vel! Dere finner oss ved poolen - antageligvis.

Fra Cortez til Bluff; Utah

14.08.09
Kaffe i resepsjonen, og frokost i Dolorosa ved elva Dolorosa (den smertefulle).
Vi reiste ca. 3,5 mil østover til Mesa Verde. Et indianersamfunn som har vært bebodd helt til de siste 100 år. Mellom 600 til 800 mennesker bodde her. Vannet som de måtte ha, kom fra et oppkom i fjellet.
Opp til 2452 moh førte veien oss. Herfra hadde vi mange utsiktsplasser til den gamle bebyggelsen som var hogd inn i den glatte fjellsiden. Hvert kompleks kunne bestå av opp til 29 rom. De brukte lange stiger for å komme ned til dalbunnen - 200 til 250 meter under bebyggelsen. Her dyrket de jorda og jaktet. Den gangen var det frodig langs elven som nå er tørket inn. Grunnen til at dette samfunnet ble forlatt vet ingen.
Så satte vi kursen tilbake til Cortez og kjørte vei nr. 160 - i flatt landskap/ørken til "Four State Corners". Colorado, Utah, Arizona og New Mexico møtes her. Her blåste det friskt, vi tvilholdt i sykkelstyret og håpet på det beste!
Der oppe var indianerne! De var av de snille.... Vi fikk Frybread som smakte fortreffelig i sandstormen. Heten vil vi nesten ikke snakke om, men det var over 30 grader!
Turen videre gikk langs vei nr.41 - langs San Juan river og Apache indianer reservat.
Alle vi så hadde svart, langt hår i fletter, damer som menn. Brunbarkede med skinnende hår, brølende pickup`r og tre til fire oppsalede hester i henger. Bebyggelsen deres var små hus i heller dårlig stand, men bilene var nye og skinnende.
Så kom vi til nydelige røde fjellformasjoner for første gang. Vi kom rett inn i cowboy og indianerfilm landskap. Runde stener og formasjoner som med litt fantasi gir oss bilder av ansikter som betrakter oss på Harleyer. Nå var vi i Bluff. En liten by med en hovedgate. Her fant vi overnattings stedet "Recapture Lodge". Det lå pent til som en oase i ørkenen. Trær, busker, blomster, trebygning i to etasjer. Ved inngangsdøren holdt en flokk kolibrier til ved vann og matfatet spesielt for dem, og til glede for oss.
Vi fikk alle rom i 2. etg. ved siden av hverandre. Alle våre elskede Harlyer stod også side ved side på gårdsplassen. Badebasseng og boblebad er åpent døgnet rundt.
Som vanlig koser vi oss etter innsjekking med "melkeglasset" og skravler under stjernehimmelen, og nyter den lune brisen som smyger seg rundt oss.
Sulten inntar oss og vi går rett over gaten til anbefalt spisested - uten navn... - men maten var meget god. Igjen servert av kun indianere, men vi følte oss velkomne.
Lokalt øl smakte fortreffelig og latter og samtale fløt godt. Etter en stund på verandaen på Lodgen igjen sovnet vi godt inn i store senger.

Fra a

Fra Lake City til Cortez, CO

13.08.09

Gratulerer med dagen til Marry! Da vi ikke har dekning blir det ikke noe telefon før vi kommer i mer siviliserte strøk. Ønsker deg alt godt på dagen!
Stor klem fra Hanne og Jarle.

Frokost på en bar rett over veien. Bar i skikkelig cowboystil, der trives vi. Cowboyfrokost sier Sverre og frokosten hjemme i Svelvik blir aldri mer den samme......
Vi reiste nordover til Cursdan National Resort Area. Vi fulgte vei nr. 50 langs en nydelig innsjø, igjen flotte rancher, hester og natur som er helt ubeskrivelig! Skogbunnen ser ut som plen, alt er så nydelig og ryddig. Lukt av bål i det fjerne.
Her er et eldorado for rafting, fisking og klatring. Vei nr. 550 - så 62.
Vi tok et stopp på Telluride - en landsby med mange gamle bygninger, høyt beliggende og med flott utsikt. Typisk vintersportsted for folk med penger! Vi tok lunsj her og fortsatte vei nr. 145 mot Cortez. Vi er på KOA Cortez ved Mesa Verde. Dit skal vi i morgen. Vi er installert i tre hytter ved siden av hverandre, utsikt til vidt landskap dekket av spredte busker og med fjell i bakgrunnen. Nå kaller reisefølget på oss, for pøl
sene på grillen er varme og ølen kald. Deretter blir det igjen historier ved bålet. Vi forteller mer om hva som skjer ved leggetid, en gang i morgen.... God natt her vi sitter i den deilige sommernatten. I morgen venter nye eventyr.

Fra Cotopaxi til Lake City, CO

12.08.09
Igjen har den samme mann hatt trøbbel ved sengetid. Han hadde store problemer med å finne dyna som han lå på... Kona ble hivd ut av seng i vilt sinne, men hun bevarte roen. Det var ikke første gang. "Faen" kom igjen på banen og dyna kom over han med konas hjelp. Dermed sloknet hovedpersonen. Vi er blitt så vant til denne kvelds seansen.
Morgenstund har gull i munn og det stemmer når man vokner tidlig ved Arkansas River.
Herlig sus fra elven, vi småprater og pakker.
Kaffe på KOA Cotopaxi før vi reiste til Salida og spiste frokst - deilig amerikansk - på "The Eatery". Her var det skilt med "Welcome bikers".
Vi reiset opp i høyden langs vei nr. 50 opp til 3450 meter. MonarchPass.
Veien var igjen som laget for mc kjøring, seige flotte svinger, maaaange andre mc kjørere i ormådet. Høye fjell omringer oss, ørner ses av og til. Vi ser vidt utover - ingen trange daler - alt er åpent milevidt. Flotte rancher - spreke hester på beiter, nye og gamle traktorer. Artige barer og spisesteder i western stil.
Vi fulgte vei 149 til Lake City, kun glede å kjøre, varmt og godt, tørre veier, flott natur.
Lake City viste seg å være en riktig cowboylandsby. Pickup`r med horn i grillen, brølende motorer, sjåfører med cowboyhatter, olabokser og rutete skjorter. De holdt til på en bar like ved oss, derfra kom det levende musikk, ocuntry, blues og reagge. Vi gikk ikke dit for vi satt foran våre deilig hytter og nøt vår øl etc. Hyttene lå side ved side langs den eneste gata i byen, med plastikkblomster i krukkene og 17. mai vindmøller som pynt. Deilige stoler på verandaen, dagens skrøner og latter, latter, latter. 30 grader og mild vind. Stjernehimmelen var igjen unik, såpass at det ble forhåndsvarslet på radio! Vi bodde 2300 moh. Vi sovnet i store senger til lyden fra baren med blues.

Nevnes må også at vår GPS ikke er helt pålitelig. Vi havnet i en barnehage med 7 brølende Harleyer. Ingen ble skremt!

Fra Breckenridge til Cotopaxi, CO

11.08.09

First of all we hope that our new friends from Kansas are safe back home. We will stay in touch with you as promised!
Best reagards from all of us in the Norwegian group.

Nydelig frokost etter en god natt søvn i stoooooore gode senger. Vi hadde forskjellig romtype, alt fra brudesuite med boblebad til køyesenger. I natt har det vært frost, vi hadde is på syklene. Etter en time var det 25 grader igjen. Vertskapet var fra Storbritania, trivelige mennesker. Vi fuglte vei nr. 9 til Frisco hvor vi handlet inn drikkevarer på grunn av neste overnatting er i Cotopaxi - i "bushen". Sverre hadde igjen gått berserk med handling på Wal-mart. Endelig fikk han kjøpt seg kamera, noe han egentlig hadde tenkt å vente med til høsten..... Han svinset rundt og fotograferte "Biker babes" - oss inkluldert i våre nyinnkjøpte klær - lær og stæsj. You name it! Vi fulgte vei 91 sydover, flott kupert terreng, gruver i området fram til Leadwille. 10500 fot. Den høyest beliggende landsbyen i Colorado, også den eldste. Der spiste vi lunsj på Silver Dollar Saloon fra 1879. Den var en opplevelse. Her var det laget flere westernfilmer med blant annet Sophia Loren. Bare baren var et syn. Store lokaler med mye historie i veggene. Stjernehimmel i taket. En opplevelse, et sus fra en fjern tid. Flotte mc veier videre slynget seg langs Arkansas River. Noen nedlagte gamle gårder i området, skjeive brunbarka bygninger med mye historie bak seg. Fra våre skandinaviske forferdre?
Syv Harleyer i rekke og rad, sol og ca. 32 grader. Felles opplevelse og nytelse.
Vi er i en annen verden og nyter livet til fulle. Hjemme er så langt, laaaangt borte.
Vi ankom KOA Cotopaxi som lå pent til ved Arkansas River. Ble innkvartert i 3 hytter som lå helt nede ved elven. Trivelig uteplass med kombinert grill og bålplass. Vi tok "ankerølen" som smakte fortreffelig i tørre struper. Praten flyter om dagens opplevelser, som overgår alt. Noen - ingen navn nevnt - sier at de i løpet av disse feriedagene har opplevd mer enn 10 år ved Holmestrandsfjorden - og da iberegnet høye bølger!...
Noen prøvde fiskelykken med hjemmelaget fiskeutstyr. Resultatet passet for katta. Vi måtte ty til pølser med bacon rundt, herlig!
De eneste kveldsbadere i elva var Randi og Eli. Klærne lå igjen på elvebredden.
Om det var noen tilskuere så lurte de i buskene, vi SÅ ingen. Tøffe jenter var kommentarene. Se bilder som er lagt ut på side 2.
Grillen er nå gjordt om til peis som kaster mykt skimmer ut i natten. Øl har vi på is i egen kjøler. Natten er ennå ung, vi ferierer. Mange og nye opplevelser venter. Vi har mer enn halvparten av ferien igjen.
Vi har nå, kl. 21.30 en utrolig stjernehimmel, 25 grader, grasshoppene "synger" i bushen og veden knitrer på bålet. Vi er i vesten!!

Fra Estees Park,Co til Breckenridge, Co

10.08.09

Til Tonje.
Gratulerer med 25 års dagen! Stor klem fra mamma og pappa. Vi andre i gruppe hilser også og ønsker deg alt godt!

Gårdsdagen eller rettere sagt kvelden/natten var ikke over da vi sluttet bloggen.
Da vi kom ut og tilbake til hytte nr. 1 hadde vi fått besøk av en far med tre barn.
Alle Harley frelste og fjellklatrere fra Kansas. Veldig hyggelige og morsomme. Stemningen steg og latterkulene haglet.
Fullmånen skinte over Rocky Mountains og peisbålet fortsatte og brenne utover natten.
Vi som fant hytta vi bodde i var til køys ved midnatt. Enkelte andre - uten å nevne navn - lette desperat etter hytte nr. 3, men den hadde vi jo aldri hatt..............
Dessuten var de 2 hyttene omringet med et gjerde noe som ble for komplisert for enkelte, igjen uten å nevne navn, ingen uthengt. I tillegg ble bilnøkkelen savnet, noe som skapte desperasjon - og mangel på en sovepose. Men alt ordnet seg og den som ikke fant hjem og søkte trøst og støtte i nærmeste gjerdestole ble geleidiget hjem av dene eneste som tok ansvar, nemlig Sverre.
Disse hyttene var mer utstyrt enn de forrige vi har hatt på KOA. Det var en låsanretning som ikke var helt enkel med promille i blodet. Det skapte oppstyr fra en meget trengende deltager. Aldri har vi hørt "faen" så mange ganger i løpet av 5 minutteer. Desperasjonen tiltok før han endelig fant lysbryteren og fant "koden". Lettelsen var enorm og vi andre vrengte oss i latter.

Nå er vi kommet til mandag 10. august.
Kaffe fra resepsjonen og medbragt paracet.
Noen hadde mer behov for en stille stund enn andre. Men det gikk seg til.
Vi hadde god tid. Våre nye bekjente fra Kansas kom over og ønsket oss god tur.
Nok en nydelig dag, ca. 30 grader og sol. Rocky Mountains lå badet i sol, flekker med snø på toppene.
Oppbrudd i sakte fart av ymse grunner. Så gikk turen opp i høyden, flotte mc veier, furuskog som lukter sterkere enn hjemme, nydelig skogbunn. Elva slynget seg langs veien. Vi tok flere stopp for å beundre den storslagne naturen, tok bilder, trodde stadig vi var på toppen og tok bilder underveis. Til slutt var vi på 4000 moh. Herfra gikk veien sakte nedover. Lunsj på Trailridge Grill.
Vi passerte innsjøer med høye snødekte fjell i bakgrunnen.
Etter Silverthorne kom vi til dagens bestemmelsested Breckenridge. Fireside Inn Bed & Breakfast fant vi raskt. Et spennende hus med mange flotte rom, stuer og krinkler og kroker.
Trivelige sted! Vi bor på 3000 moh.
Etter en øl i hagen bar det ut til en biff på byen. Briarrose & Restaurant, kun 5 minutter fra overnattings stedet. Nydelig mat, masse mat og godt drikke.
Så langt er vi kommet for i kveld. God natt!

Douglas/Estes park CO

09.08.09
Tusen takk for kommentarer. Hyggelig med tilbakemeldinger.
Kaffe og muffins på KOA camp. Deretter frokost i Douglas.
Vi fulgte interstate 25 sydover. Fyllte bensin til kr. 4, 65 pr. liter, morro!
Vi kjører nære bisonflokker og nyter synet! Ikke hver dag man ser det nei, imponerende dyr! Så forlot vi prærien og følger nr.34 vestover. Kontrastene ble enorme, fra flate prærien til høye fjell. Veien slynget seg i den trange dalen langs en elv, furuskogen lukter sterkt og godt. Midt i dette har vi dyr som fjellgjeit som vandrer og gresser fredelig blant oss, ikke redde fordi dette er nasjonalpark og ingen jakt er tillatt. Hva vi får igjen for å la dyrene være kun et kameraobjekt er ubetalelig! HD lyder, venner i rekke og rad, andre HD bikere som hilser - vi "just love it". Vi føler at vi lever til fulle og opplever noe unikt som alltid vil binde oss sammen som gode venner. Masse bilder kommer, sensurerte..... Vi forteller ikke alt.
Ved ankomst KOA Estees Park fant vi velkomsthilsen til vår gruppe utenfor resepsjonen med velkommen plakat.
Gruppen fra Norge ble vel mottatt.
2 hytter har vi disponibelt. Vi bestilte pizza til hele gjengen servert på hyttene.
Kr. 600,- for hele gjengen. Øl og cognac i tillegg.
Vi bor ca. 1.800 moh. Vi er ved foten av Rocky Mountain.
Nå har vi fyrt opp utepeisen og skal ha noen øl og gode historier der ute i den myke sommernatten med silhutten av Rocky Mountain ved oss.
Håper dere nyter livet der hjemme slik vi nyter det her. Vi lever i et prospektkort.
God natt til dere, men vi legger oss ikke ennå. Forresten - god morgen til dere der i en helt annen del av verden.
Vi har Harleyene ventende utenfor hyttene til nye eventyr! Kan det bli bedre?

Devils Tower/Douglas WY

08.08.09
Sen frokost på Dewils Tower av ymse grunner. Vi stoppet på sammme vannstasjon som sist, spesiellt for bikere, Mule Creek Juntion. De husket oss fra sist på grunn av at vi var de eneste fra Norge og fordi vi ble med på et videointervju sist gang. Herlig varmt og myyyye sol. Lunsjen ble inntatt på Tumbleweeds Cafè i Lusk. Artig fordi vi har med to representanter fra klubben i Eidsfoss. Mens vi spiste kom det er skur, som var over i det vi skulle reise igjen. Flott timing! Videre til KOA i Douglas. En flott plass som hadde fått tildelt flere priser for beste KOA i flere år. Som vanlig ble det oppsummering ved en av hyttene med hele den herlige gjengen. Øl og etc. hører til sammen med gode historier som ikke nødvendigvis behøver å være sanne, men som skaffer oss utallige latterkuler og utrolig samhold. Kjemien er der blant alle 11, helt unikt!

Devils Tower/Deadwood/Sturgis

07.08.09
Etter frokost dro vi mot Deadwood. Vi kjorte vei nr 85 mot Spearfish. Der fant vi ei bakevje som gikk til Deadwood, den kunne vi kjøre videre til Sturgis. Underveis var det storslagen natur. I Deadwood spiste vi i en gammel saloon med sagflis på gulvet, Saloon nr. 10. Der gikk Wild Bill Hitckok rundt og passet på. Han ble skutt i ryggen i 1879, men han var der ennå.... Det var vanvittig mye sykler der. HA var representert. Det var så varmt at selv vi måtte kaste jakkene. Men hjelmene var på. Vi fugte vei 14a videre mot Sturgis. En helt super vei å kjøre sykkel på. Sinnsykt mye sykler rundt oss på alle kanter! Nydelige lyder! Ved innkjøringen til Sturgis kjørte vi som sild i tønne med tusenvis av andre, lyder,lyder og lyder! Krom, skinn, tatoveringer, langt hår, brede bakhjul og krom! Vi var i Sturgis! Kjørte i kortesje til paradegata hvor vi parkerte. Sneglet oss oppover paradegaten i varmen. Det var veldig varmt! Vi så på alt rundt oss og trodde ikke alt vi så.... Du må se det selv for å tro det. Bli med neste gang. Alle kom også i handlemodus. Her er mulighetene mange. Paraden var i full gang, noe å se på både for det svake og sterke kjønn. Fine damer kun iført kroppsmaling, netting trøyer med stooooore masker og ellers ingenting. For det svake kjønn; "you name it".... vi sier ikke mer! Vi gjentar - du må se det selv.
Sprettrumper hjemme - vel her er alt lltt.... hmmm.
Så gikk alarmen, Tunder-storm! Etter en kort stund braket det løs, alt fløt. Haglebygen kom, hagl store som bruskorker, og alt fløt omkring. En person kastet seg på en madrass og lot seg føre med strømmen. Syklene hadde vann til langt over eksospottene. Det hele sluttet like brått som det begynte og da avsluttet vi besøket. Hjemturen gikk via Rapid City. Spiste på en lokal bar og stupte så i seng.
Ut på natta braket det løs igjen. Det lynte i serier, hytta skaket og syklene var i faresonen. De av oss som MÅTTE ut i nødvendig ærend fikk en dusj samtidig. Vi fikk filmet haglebygen. Skal prøve å legge den ut på Youtube, med link på siden.
God natt!

Torrington/Black Hills/Devils Tower

06.08.09 Huset på prærien.
Vi beklager at vi ikke har latt høre fra oss på noen dager. Vi har vært i indianerland og der er det ikke annet en røyksignaler som gjelder.

Etter en god natts søvn i stoooore amerikanske senger og en spennende frokost var vi klare for avreise. Nå gikk turen mot Black Hills. Vi kjørte vei 85 nord over. Langs med veien traff vi en gjeng med kristene Bikere. Det var ved Mule Creek Junction. De sto å serverte gratis vann og kjeks til andre Bikere. Vi kjorte videre på vei nr. 89 på vei til Custer. Vi var innom Hitch Rail Bar hvor det satt noen Cowboyer med okse og elghoder som passive tilskuere. Vi satt ved langbord og fikk servert typisk amerikansk mat i Cowboyland. Folk blir veldig overasket når de hører at vi kommer helt fra Norge. Veldig lett å komme i kontakt med folk. Særlig med ryggmerker som HOG og Tumbleweeds. Så tok vi vei nr. 89/385 nordover mot Custer. Vi kjørte forbi Crasy horse monument, og tok av til 244 til Mount Rushmoore. Der tok vi en lang pause og beundret presidentene. Ble ble stadig mer motorsykler jo nærmere vi kom Sturgis. Da vi dro fra Mount Rushmoore kom regnet med tilhørende tordenvær. Det kom på amerikansk vis. Men som ordtaket sier varte det bare ti minutter. Vi kom frem til KOA Camping Devils Tower sent på kvelden. Vi fikk sjekket inn og koste oss med noen øl i den varme sommernatten. Alt vel med alle. Bilder kommer senere.

Torrington WY

I dag startet vi med en ekte amerikansk frokost. Egg, bacon, skinke, polse og pannekake med sirup. Etterpa pakket vi og bestilte taxi for a hente syklene. Sverre fikk bilen fylt opp med bagasje. Havard har fortsatt sare folelser nar det gjelder taxisjaforene. Denne gangen fikk vi sightseeing Denver rundt med Sverre i helene. GPS'n til Sverre protesterte vilt. Da vi endelig kom frem til Eagle Rider ventet det 7 blanke strokne Harley Davidson pa oss. Alle sommerfuglene var pa plass. Alle papirer ble fyldt ut og vi tok en proverunde rundt bygningen. Sa satte vi kursen mot Torrington. Denver med sine 4.2 milioner innbyggere, 1600 moh la vi bak oss. Temperaturen i dag var 37 grader og solskinn. Colorado har ca 300 soldager i aret. "If you don't like the weather, wait 10 minutes". Nar vi kom ut av byen apnet prerien seg foran oss. Snart sa vi 2 flokker med bison. Ikke akkurat dagligdags. Vi merket at det er kjempetreff i Sturgis. Det var sykler pa alle kanter. De fleste kjorer uten hjelm. Det er ikke pabudt med hjelm i WY, men det er det i South Dakota. Men vi er flinke og bruker hjelm. Mens vi cruiset av sted not vi inntrykkene av lukter, lyder, landskap og store garder med mye kveg. Etter anbefaling av en lokal innbygger tok vi av fra hovedveien, inn til en liten landsby som heter LaGrange med 300 innbyggere. Der spiste vi pa en plass som het Long Horn cafe. Nydelig mat, trivelige mennesker. Landskapet forandret seg ettervert. Ble litt mer kupert, mer trer og flotte fjell i bakgrunn. Etter litt leting fant vi en grusvei som snodde seg opp til huset pa prerien. Tea Kittle Ranch. Utsikkten var fantastisk. Sa milevis i alle retninger. Der ble vi mottatt av vertskapet som var imponerte over at vi kom pa motorsykler. Vi tok en ol pa terrassen for vi fikk servert biff av egen produksjon. Til dessert fikk vi hjemmelaget pai i flere varianter. Utenfor senket sola seg ned over prerien, mens hjorten gresset pa enga. Pa steinhella under verandaen la klapperslangen a varmet seg. Na skinner fullmanen over prerien, vi skal ut og nyte det vakre synet. God natt!

Denver

I dag startet vi rolig og pent med frokost og avslapping. Det vi hadde pa programmet var a hente bilen til Sverre og vaske klaer for hele gjengen. Mens vi vasket klaer og hentet bilen reiste Randi og Per til byen for a shoppe (igjen!).
Noen av oss reiste med Sverre til flyplassen for a hente bilen, noe som gikk helt greit. GPS'n forte oss trygt tilbake til motellet. Terje og Rune reiste til UPS for a poste en pakke. I mellomtiden gikk Sverre og Havard for a finne et sted a ta en ol, og kanskje spise litt... De fant et lugubert sted med "Black Mama" som eier. Forsteintrykket var "skummelt", men viste seg a vare en perle. Topp service, nydelig mat, ol i mugger (fat tires), skummet flot! $ 10 pr. mugge (4 store glass). Her ble vi leeeeeeenge! Enkelte andre sverget til papp pizza og utvannt isbitcola og gikk pa en smell. Skulle onsket vi hadde vart pa dette stedet en helg for her er det dans, "Ladies night" onsdager. Men det gjor vi pa neste tur........ Kvelden avsluttes som vanlig ved svommebassenget i nydelig temperatur og med godt drikke. Sverre ble antastet av fem badenymfer og koste seg. Kan det bli bedre? Det var 38 grader i skyggen for i dag. Heldigvis liten bris.....

Denver

I gar var vi pa Eagle rider for a se pa syklene som var utrolig flotte og klargjordte for oss. Kriblingen har startet. Vi er helt klare. Vi delte oss i to grupper etterpa. Noen reiste til Sun Harley Davidson og noen til Performance cycles for a handle kler. Vi plundret litt med taxi. Idiotene kommer jo ikke. Sa det tok litt tid. Men vi kom oss tilbake til slutt. Da ble det en liten mat bit, for vi dro pa Wal-mart for ny handlerunde. Jentene fikk beskjed om a begrense seg da vi skal kjore mc. Men de som mista hodet var gutta. Sverre's handlevogn var det topp pa. Pa toppen la kjolebagen til ol. Vi kjopte sko mens vi ventet pa taxi. Det var jo sa billig. Sa var det samme tullet med taxi igjen. Vi bestilte to, men det kom bare en som vanlig. Men det ordnet seg det ogsa. Etterpa tok vi noen pils ved bassenget, og noen badet. Senere spiste vi pa Denny's. Amerikansk sikringskost. Store porsjoner. Pannekaker med sirup.

Denver

I gar var vi pa Mile high Harley Davidson a handlet mc utstyr. Senere pa dagen var vi down town a spiste. Damene fikk handlet litt, mens vi fant Hard Rock cafe a tok noen pils.Pa kvelden badet vi i bassenget pa motellet.

Denver

Endelig er vi fremme i Denver। Fly-turen gikk fint. Det skal bli godt a slappe av noe dager her. Vi er litt dognville. Vi var pa Quality Inn kl. 09.00 PM. DVS kl.04.00 AM Norsk tid. Det var en sliten gjeng som motte til frokost. Na skal vi en tur inn til byen for a shoppe litt utstyr. Kansje noen pils.

Avreise

Endelig ferie। Snart reiser vi til USA. Hege kjører Sverre og meg inn til Drammen ved 18-tiden. Der skal vi møte Rune og Andreas. De skal overnatte på Gardermoen hotell, mens vi overnatter på Gardermoen gjestegård. Den ligger på Jessheim. Resten av gjengen møter vi på Oslo lufthavn i morgen. Vi skal reise med Continental Airlines. Flyet går kl.11.25 og er i Newark kl.14.00. Der må vi bytte fly. Flyet går kl.17.35 og forventes å være i Denver kl.20.20. Ser dette litt rart ut, så tenk på tidsforskjellen. Det tar ca. 15 minutter med bil fra fly plassen til Quality inn, der vi skal bo de neste 3 dagene for å få omstilt kroppen til lokal tid.