Fra Seligman til Oatman

20.08.09
På kvelden i går, ruslet vi ca. ti minutter syd for byen for å spise. Westside Lilo`s restaurant. Der satt vi ute i deilig temeratur og nøt mat og drikke - på Route 66.
Vi passerte gamle og forlatte hus, noen nye og flotte og noen til salgs.
Vi avsluttet kvelden med en øl på takterrrassen og så på Route 66 som lå under oss.
Så ventet Marilyn, John og Elvis så vi gikk og la oss. Litt av en kombinasjon.

Vi reiste fra Seligman viderer på Route 66 som gikk i lange rette strekninger avbrutt av noen svinger. Enkelte kom "brått på"....
Hackleberry var et interessant stopp. Gammel butikk med nye biler og gamle vrak omkring. Kaktuser utenfor og et skillt om at man burde være på vakt for klapperslanger. Vi var først i Havasupai indinaer reservat hvor vi la merke til at indianerne lignet en del på meksikanere. Så kom vi inn i Mohave indianer reservat.
Temperaturen steg. Etter bensinstopp i Kingmann fulgte vi Route 66 mot Black Mountain og spøkelses byen Oatman. Temaperaturen steg til 116 grader Farenheit - som vil si 47 grader! Det følte vi kan dere tro. Vi kjørte i armløse t-skjorter og olabukser. Det rant av buksene og det var svette! Under hjelmen prøvde man å konsentrer seg - noe som slo helt feil ut! Svingene kom så brått og man var like overrasket hver gang, fant ikke de rett gir og stort sett så gikk det på lykke og fromme. En viss salveske ramelt av for annen gang, til eierens store overraskelse. Men reaksjonen var ikke som under lavere temperaturer. Vi var høyrøde i ansiktet - og ikke bare av sol - varmen satte sitt preg. Terje satte seg i den lille skyggen som var og bannet høylydt for at det var kaktuser med lange torner i ørkenen.......
Innkjøringen til Oatman - i den eneste gaten som finnes der - kjørte vi inn blant velkomst komiteen - mange esler - vennligsinnede. De er etterlatt her etter gullgravertiden og lever godt sammen med de ca. 20 fastboende. De fores daglig med gulerøtter og får gjerne ta en tur inn i de forskjellige butikkene.
Vi parkerte ved plankegjerder og eselskitt - noe vi fant helt naturlig. Vi er da i vesten.
I byens saloon spiste vi før vi fant husvert - Jim Pitt. To hus hadde vi leid - de lå oppe i fjellsiden. Syklene parkerte vi hos Sherifften - en venn av en av deltagerne. Der var syklene sikre.
Sverre, Håvard og Eli ble innkvartert i spøkelseshuset, frivillig.
Huset var 135 år og garantert med spøkelse. De andre var innkvartert i et nytt hus litt lenger oppe i åsen. Etter innsjekking ble vi tatt med av verten til Oatman Hotell som er under restaurering. Det er på Unescos verdensarvliste. Der fikk vi historie og iskald øl i den gamle baren. Så ble vi vist omkring i annen etage, bl. a. brudesuiten til Clark Gable og kona. Så videre til en ny bar med verten, Sheriffen og de lokale....
Tilbake til våre to hus kom ølen fram under en, igjen nydelig stjernehimmel og utsikt til Amerikas eldste fjell - Black Hills i Arizona. Fjellformasjonen "Elefant tannen" lyste opp i den taggete fjellsiden.
Fjellene ble langsomt farget røde i solnedgangen og vi hørte hylene til coyotene med unger. Vi så ingen denne natten.
Temeperaturen kom ikke under 32 grader og vi svettet! Men vi minner hverandre om hvor heldige vi er, vi husket alle at vi fyrte med ved i juli hjemme.
De som skulle bo i spøkelseshuset tok en ekstra "night cup" for å manne seg opp før legggetid.